Jeg er Moa jente
Savner alt med Ålesund - Skuespiller Henriette Marø elsker Ålesund og får mer og mer hjemlengsel for hvert år.
-Åh, hvor skal jeg begynne? Jeg hadde en fantastisk oppvekst der.
Henriette Marø forteller om hvordan det var å vokse opp på Blindheim i Ålesund. Vi kjenner henne som Silje fra komiserien «Side om side», den mest sette NRK-serien noensinne.
Fra det lille røde rekkehuset hvor hun vokste opp, rett ved siden av skolegården, løp hun over til skolen når det ringte inn. Likevel var hun alltid for sent ute. Selv om hun var enebarn manglet det ikke på lekekamerater, i de andre rekkehusene bodde det en skokk med unger i samme alder.
-Vi hadde vår helt egen verden der «oppom» og «nedom», som vi kalte det. De fleste drev med idrett på Blindheim, det gjorde ikke jeg. Men jeg fant teateret i stedet. Så fra seksårsalderen hadde jeg det som hobby, forteller hun.
På Jugendteateret ble hun bitt av basillen deluxe, som hun selv uttrykker det. Kicket av å stå i et rom med levende publikum, samholdet som ble skapt mellom de som sto der, nervøse og spente, alle timene med prøving, feiling og tøysing.
-Alle barn burde gå på barneteater, mener jeg, uavhengig av ambisjonsnivå. Man lærer å være en god medspiller, en kompis, et medmenneske. Det var nok en viktig del av lysten min til å fortsette, sammen med følelsen av mestring. Og ennå har jeg ikke sluttet.
Nå har foreldrene hennes flyttet til byen, og Henriette synes det er luksus å kunne rusle rett ut i gatene når hun er på besøk. Kjærligheten til Ålesund bare vokser, og hun føler at byen er en del av henne. Hun er i Ålesund så ofte hun kan, men synes likevel det blir for sjeldent.
-Jeg har familie og gode venner der som jeg lengter etter året rundt. Og jeg elsker å ta med mann og mine to barn hit. Jeg er stolt som en hane både for å vise de fram og for å vise de byen min.
De fleste drev med idrett på Blindheim, jeg fant teateret i stedet.
-Vi har blitt kjent med deg som Silje i Side om side, er det noen likheter mellom deg og rollefiguren?
-Silje bor jo inni meg et sted, jeg kjenner henne godt og har blitt glad i henne. Vi er like på noen punkter, men ulike på andre. Silje er for eksempel mer uredd og freidigere enn meg, hun grubler mindre og har mye større tro på egne ferdigheter enn jeg har. Samtidig er hun surrete, spontan, snill, vil for det meste godt og er glad i å ta vare på folk rundt seg, så der er vi mer like. Og så er vi fra Ålesund, selvfølgelig en viktig kvalitet. Silje er en skrue jeg kommer til å savne å bo i. Deilig å være så filterløs, umiddelbar og uredd. Så noe må jeg vel klare å ta med meg videre over i Henriette.
Etter hele 10 sesonger er det nå slutt for Side om side. Henriette synes det er vemodig å ta farvel, men kommer alltid til å være takknemlig for å ha vært en del av noe som så mange har fulgt med på og vært glade i.
-At så mange forteller at vi er den eneste serien som familien har sett sammen og kost seg med, gjør meg varm i hjertet. Men alt har sin tid, og nå ser jeg frem til nye prosjekter.
For øyeblikket er hun brennaktuell med mammaperm og koser seg med det. Men 27. januar står hun igjen på Nationaltheatrets hovedscene hvor hun spiller i komedien «Karusell».
-Hvilken sjanger trives du best i, og er det forskjell på teater og film?
-Det fantastiske med jobben min er at den er så variert. Har jeg kost meg med komedie, kan det være noe absurd eller tragisk rundt neste sving. Og det er umulig å si hva som er best av teater og film. Det er likhetstrekk, man skaper karakterer og får de til å leve, med lyster og laster. Men teknisk sett er det to helt ulike arbeidshverdager. Film og TV gjøres på forhånd, det er en teknisk dans og øvelse i å passe på plasseringer i forhold til kamera, gjøre ting flere ganger, og gjøre det noenlunde likt for å forenkle klippingen. Og det er så gøy oppi alt dette å prøve å leve i de sekundene fra du får «værsågod!» og allikevel ha den tekniske tunga beint i munnen. Mens på teater foregår det kun én gang, øyeblikket er nå og kommer aldri tilbake, for de som ser på er aldri de samme. De er der kun i kveld, og det gir en helt egen konsentrasjon og følelse av at noe står på spill. Lyden fra hundrevis av mennesker som trekker inn i salen er magisk. Adrenalin, lykke og skam. Lykke når noe svinger, noen ler, noen gråter. Skam når ingen ler på samme sted som i går, eller når man tryner og feiler og ikke får rettet på det. Det er et skikkelig kick man blir litt avhengig av.
-Hva betyr jul for deg?
-Jul for meg er familie, avslapning, lade batteriene, gjøre absolutt minst mulig. En litt krevende øvelse akkurat nå med to små barn, men jula er i ferd med å bane seg en ny vei inni meg. Å se gleden i øynene deres, å oppleve julemagien på nytt gjennom dem.
Som de fleste andre ser også familien på julefilmer, stort sett de kjente, tradisjonelle filmene. Nå som eldstejenta er med og ser, synes hun det er blitt veldig koselig.
- Men ikke «Love Actually» da, Bill Nighy naken i cowboyboots kan barna skånes for.
I fjor ble julen feiret i Oslo med sviger-storfamilie, hennes egne foreldre inkludert. Den eneste som ikke var med, var Henriette.
- Jeg lå hjemme på sofaen høygravid med korona og en pizza, har du hørt noe så nitrist? Fikk tilbud om pinnekjøtt og gave levert på døra, men det ble bare enda verre, sier hun og forteller at i år blir det revansj på beste vis, nemlig jul i Ålesund.
-Det er det beste. Takk og amen!
-Du vokste opp ikke langt fra AMFI Moa, har du noe forhold til shopping?
-Jeg er Moa-jente og, jeg altså. Vegsundbussen stoppet på Moa. Jeg elsker å bare sose rundt å kikke i butikker, det er faktisk meditativt på et vis. Hvis man klarer å dy seg, vel å merke. En evig prøvelse for oss alle, vil jeg tro. Husker enda første gangen jeg fikk med en femtilapp, ei venninne og en time på klokka til å sose litt alene. Det ble hårmaskara og Bugg.
